Planlegge en bolig
Dette er litt bakteppe for oppgaven der vi jobber med å lage en plan for en bolig for to personer. Teksten er ikke del av pensum, men kan være en ressurs når dere skal jobbe videre i arkitekturperioden.
Illustrasjon >>>
De 40 boenhetene i Vindmøllebakken utgjør det aller første bofellesskapet som bygger på Gaining by Sharing, en modell utviklet av Kruse Smith, Helen & Hard og Gaia Trondheim. Fundamentet er bærekraft, og løsningene i bofellesskapet utarbeides av de potensielle kjøperne i fellesskap.
Algard etterlyser, ifølge Aftenposten, flere prosjekter hvor man kan få vist ulike modeller for hvordan vi kommer til å leve i fremtiden. Noen er allerede i gang. Svartlamoen og Bergsligata i Trondheim er noen eksempler. Vindmøllebakken i Stavanger et annet. Selvaagbygg har utviklet en type livsstilsboliger basert på servicen vi kjenne fra hoteller gjennom ekstra tjenester, opplevelser og trygghet.
– Det er ikke urimelig å påstå at de leilighetene som bygges i dag, er ganske lik eneboliger, de er bare nedskalert. I verste fall står vi om 10 eller 20 år igjen med en boligmasse som ingen vil ha. Derfor må vi handle nå, sier Alexandria Algard, president i Norske arkitekters landsforbund.
Tall fra SSBs folke- og boligtelling for 2016 viser at 38 prosent av nordmennene bor alene, men boligene som bygges legger ikke nok opp til at folk vil bo alene. Algards drøm er at vi bygger mindre enheter som er del av et bofellesskap, der fellesarealene deles og flere mennesker bor på færre kvadratmeter – bare alene. Da blir det også skarpere fokus på sosiale møteplasser.
Egne hjem
Det er drøyt hundre år siden Bybrannen i Bergen. Brannen ødela mye av byen og satte i gang en betydelig byggevirksomhet. Flere steder i byen finner vi fremdeles svært konkrete spor: bygninger som også kan knyttes til bevegelsen “Egne hjem”. Blant annet finner vi et slikt selvbyggerområde på Nymark, like ved høgskolen på Kronstad. Det er samtidig en interessant forbindelse mellom datidens byggevirksomhet i Bergen og den chilenske arkitekten Alejandro Aravena, fjorårets vinner av Prizker-prisen – verdens mest anerkjente arkitekturpris.
Her kan vi spole fram til 2016. Da Alejandro Aravena fikk Prizker-prisen var det ikke minst med bakgrunn i hans engasjement for sosial boligbygging. For drøye ti år siden gikk Aravena i gang med sitt første offentlig finansierte boligprosjekt, for mennesker med lav eller ingen inntekt. Han hentet inspirasjon fra favelaer: i stedet for å bygge en stor bygning med mange små boenheter, bygde han fleksible boliger som hver familie kunne tilpasse sine egne behov.
Aravena er slik sett et eksempel på en arkitekt med en helhetlig forståelse og tilsvarende tilnærming til bygde omgivelser. Han legger vekt på koblingene mellom samfunnsansvar, økonomiske forutsetninger, og design av de omgivelsene som omgir oss. Han bekjenner seg på denne måten til en filosofi som blant annet innebærer at lokalsamfunnet involveres i prosessen med hvordan en prosjekt skal utformes og gjennomføres. Det handler ikke bare om virket som arkitekt, men kanskje i vel så stor grad om evnen til aktivt å sette arkitekturen inn i en større samfunnsmessig sammenheng.
Mye av hemmeligheten ligger i å gi slipp på hvordan mange tradisjonelt tenker omkring design av boliger og bymiljøer, og se på dette som en helhet som involverer mye mer enn den enkelte arkitekt og utbygger. Både Aravena og Grung er eksempler på formgivere som har brukt sine kunnskaper til å lage en funksjonell grunnstruktur, som det deretter blir opp til andre å endre og utvide.
I Bergen finner vi et de tydeligste eksemplene i området ved Brann stadion. Her ligger selvbyggerboligene på Nymark, og Langhaugen egne hjem. Bak de nevnte prosjektene sto arkitekten Leif Grung. På Nymark kom han i gang i 1923. Målet var at hver enkelt familie skulle eie sitt eget hus med egen hage. I løpet av en femårs periode ble det satt opp i alt 174 hus. Bergen kommune sørget for å sette opp råbygget og mens de enkelte huseierne var ansvarlige for resten. Innkjøp av materialer ble samordnet gjennom en privat selvbyggerkomite. Dette førte til at kostnadene ble rundt 40% lavere, i forhold til om det hadde blitt bygget på tradisjonelt vis. De lave kostnadene var også i høy grad Grung sin fortjeneste. Han utarbeidet rasjonelle, standardiserte løsninger som var rimelig kostnadseffektive.
På begynnelsen av forrige århundre ble bladet “Egne hjem” første gang utgitt i 1902. Året etter kom det ut en bok med tegninger og eksempler på hvordan små boliger kunne realiseres med begrensede økonomiske midler, men med desto større egeninnsats. Dette var på en tid da mange arbeidere i byene var henvist til små trangbodde leiligheter, ofte med dårlige sanitære forhold. I Bergen ble problemene ytterligere forsterket av bybrannen i 1916, som skapte et prekært behov for boliger.“Egne hjem”-bevgelsen handlet om å bygge hus med 2-3 rom, gjerne tomannsboliger med egne hager. Sentralt i hele konseptet var at man opprettet kooperasjoner som tok ansvar for utbyggingen, men der medlemmene selv deltok i byggeprosessen. Når prosjektene var ferdige fikk imidlertid medlemmene selv eiendomsretten til de enkelte husene.
Nedenfor et bilde fra byggearbeidene på Nymark (på Kronstad). En felles grunnmur og standardiserte ytre rammer for byggene, men med muligheter for individuell tilpasning innvendig. rekkehuset er en veldig rasjonell og energieffektiv form, siden de fleste boligene deler to yttervegger med naboboligene, samt at taket kan trekkes i ett. Den store ulempen er manglende muligheter for å legge vinduer, og dermed få inn lys og ha rømingsveier, på sideveggene:
Ser vi på husene på Nymark og opp mot Langhaugen finner vi i dag boliger som er ganske annerledes enn de Leif Grung tegnet for mer enn nitti år siden. Selv om bygningene er enkle er de bygget av materialer som er ganske bestandige, samtidig som de tåler endring. Dermed har beboerne opp gjennom årene kunnet gjøre tilpasninger i forhold til sine behov, som å sette inn en ny dør, bytte til et annet vindu, bygge på en liten ark etc. Dette skiller seg fra et moderne hus, der byggeteknikk, tekniske installasjoner og regelverk i sum gjør det nærmest umulig å endre annet enn farger og innredning.Selvsagt er Norge og Bergen annerledes enn for hundre år siden. Vi kan heller ikke sammenligne boligmarkedet i Chile med situasjonen i Norge. Samtidig skal vi ikke lenger tilbake enn til fjorårets opphetede debatt om bosetting av flyktninger for å finne noen paralleller knyttet til boligmangel, og som leder i arkitektforeningen påpeker: stadig flere bor alene.
